^{Foto: Joao Viegas, Unsplash}

Du har kanskje hørt noen snakke om musikken som en pauseknapp, eller selv brukt musikken for å sette stemningen til sene sommerkvelder, kjøreturer, tidlige mandagsmorgener eller tunge treningsøkter. Bevisst eller ubevisst bruker vi musikken i hverdagen vår og kjenner påvirkningen den har på sinnsstemning og dagsform. Denne sommeren har jeg møtt fire mennesker som har erfaring med rus eller psykisk sykdom. De har delt sine erfaringer om hvordan musikk kan være en arena for pusterom, fellesskap og mestring i hverdagen. Med støtte fra Polyfons sommerstipend^[1] har jeg undersøkt deres erfaringer i lys av eksisterende teori om musikalske fristeder og sett på hvordan vi kan bygge på deltakererfaringer i utviklingen av nye musikktilbud for målgruppen.

Musikalske fristeder som kilde til håp gjennom fellesskap

Alle deltakerne i prosjektet fikk spørsmål om hva «håp» betyr for dem. Tre av fire svarer umiddelbart at håp er noe de finner i fellesskapet og trekker særlig frem det organiserte musikktilbudet som en viktig arena for håp. Dette er gode nyheter i arbeid med mennesker! Når deltakerne opplever at fellesskapet er en håpsbærende arena, har vi som fasiliterer dette fellesskapet både et viktig ansvar og en stor mulighet til å hjelpe mennesker til å finne håp i en krevende hverdag. Samtidig understreker det viktigheten av en musikkterapeut som er bevisst både gruppedynamikken og sin rolle i å legge til rette for det gode fellesskapet gjennom musikken. Deltakerne er også tydelige på at det er verdifullt at tilbudet er lavterskel, og at det foregår på dagtid.

Musikalske fristeder som rom for frihet, pause og avkobling

Prosjektets hovedfokus har vært opplevelser av pause og frihet gjennom musikk, i kontekst av Tia DeNora og hennes arbeid om musikalske fristeder. Frihet og pause er på ett vis abstrakte ord, men samtidig noe vi alle har et forhold til, og det er tydelig at denne musikalske pauseknappen både er lett tilgjengelig og flittig brukt hos samtlige informanter. Én sier: «Frihet er jo å spille!». En annen informant deler sterkt om hvordan han helt konkret bruker musikken som et alternativ til rus når dagene er ekstra tøffe og vanskelige. Informantene forteller at musikken gir en pause både ved egen lytting og i organiserte lyttegrupper. Samtidig viser prosjektet at også forberedelsene til lyttegruppene gir en opplevelse av pause og avkobling. Deltakerne får gjerne et tema de skal knytte en låt til, og kan fortelle at de ofte bruker god tid på både å velge låter og på å finne ut hva de skal si knyttet til låtene. Prosjektet viser at det kan være hensiktsmessig å også legge til rette for instrumentundervisning i videreutviklingen av organiserte musikktilbud for målgruppen, da dette potensielt kan gi flere arenaer for å oppleve pause, frihet og avkobling.

Musikalske fristeder som grunnlag for identitet og selvforståelse

Et tredje funn handler om hvordan musikalske fristeder kan bidra til identitetsarbeid og selvforståelse. I lyttegruppene får deltakerne en arena til å formidle noe om hvem de er gjennom musikken. De blir lyttet til og sett – både av gruppen og musikkterapeuten. En av informantene forklarer det slik: «Vi har jo et behov for å vise hvem vi er, og der er jo musikken et verktøy til det, og kanskje det er lettere å assosiere seg med en gitt låt eller artist, enn det er å sitte og fortelle at jeg er sånn eller sånn.»

Også her er det aktuelt å se på mulighetene for å forsterke identitetsarbeidet gjennom å tilby instrumentundervisning. Gjennom en ny og konkret arena for mestring og utvikling vil deltakeren kunne oppleve at vedkommende går fra å være en deltaker i et behandlingstilbud til også å være en som spiller gitar, synger eller skriver låter.

Fra deltakererfaring til praksis

Når funnene skal oppsummeres, så kan man si at hovedfunnet er at – ja, musikken er en god arena for å oppleve avkobling i en ellers krevende hverdag. Det å trykke play, blir til en pause. Samtidig understreker prosjektet at musikkterapeutiske tilbud for målgruppen er mer enn et aktivitetstilbud eller underholdning, men også en viktig arena for håp, fellesskap og identitetsarbeid. Ved å lytte til – og lære av – deltakernes erfaringer, vil vi kunne legge til rette for flere arenaer for musikalske fristeder for mennesker som trenger dem.

Videre lesning:

• DeNora,T. (2013). Music Asylums: Wellbeing through music in Everyday life). Ashgate publishing company.
• Solli, H. P. (2012). Med pasienten i førersetet – Recovery-perspektivets implikasjoner for musikkterapi i psykisk helsearbeid. Musikterapi i psykiatrien online, 7(2). https://doi.org/10.5278/ojs.mipo.v7i2.114
• Wikne, V., Myrseth, H. & Tuastad, L. (2024). «Et friminutt i livet» - En studie om recovery gjennom musikalske fristeder. Tidsskriftet Musikkterapi, 47(2). https://doi.org/10.69625/318192.TKGJ1534

Hanna Elise Haraldsen fullførte våren 2026 bachelor i musikk og helse ved Ansgar høyskole.