Av Lars Mandelkow, førsteamanuensis psykologi

Som psykoterapeut møter jeg mennesker som savner tilhørighet. Som korsanger opplever jeg hvordan fellesskap kan oppstå mens vi synger. Hva kan psykologien og musikkfaget sammen fortelle oss om det som skjer?

Jeg har sunget i kor siden jeg var seksten. Jeg kjenner gleden når en vanskelig passasje endelig sitter, eller når stemmene finner hverandre og musikken berører både oss og dem som lytter. I slike øyeblikk inngår min egen stemme i noe jeg aldri kunne skapt alene.

Som psykoterapeut kjenner jeg også en annen virkelighet: mennesker som føler seg alene, selv om de har andre rundt seg. Som medborger bekymrer jeg meg for hva som skjer når avstanden mellom mennesker blir til splittelse i samfunnet. USA, Polen og Tyskland viser på ulike måter hvordan politiske motsetninger kan utvikle seg til murer mellom mennesker. Den åpne samtalen forsvinner, og vi står i fare for å miste opplevelsen av å høre til i samme samfunn. Hva med Norge?

Disse erfaringene og bekymringene ligger bak artikkelen «The sound of community», som jeg har skrevet sammen med professorene og kordirigentene Anne H. Balsnes og Dag Jansson. Vi spør: Hvordan kan korsang bidra til å møte både ensomhet og samfunnsmessig fragmentering?

Fire teorier i ett kor

Vi nærmer oss spørsmålet gjennom et lite eksperiment: Vi lar fire teorier danne et kor. Hver får sin stemme og bidrar med noe de andre ikke fullt ut kan uttrykke.

• Bassen er sosiologen Hartmut Rosas resonansteori. Den gir en grunntone: Mennesker trenger å bli berørt og oppleve at de kan svare. I koret skjer dette bokstavelig talt gjennom stemmen.
• Tenoren er psykologen Urie Bronfenbrenners økologiske systemteori. Den forbinder livet i øvingsrommet med familie, lokalsamfunn og kultur. Koret inngår i en større verden og kan sette spor der.
• Alten er Martin Seligmans modell for livskvalitet. Den fyller ut klangen med glede, engasjement, relasjoner, mening og mestring – erfaringer korsang kan gi rom for.
• Sopranen er musikkforskeren Stefan Koelschs beskrivelse av musikkens sosiale funksjoner. Den tydeliggjør hvordan felles musisering skaper kontakt gjennom blant annet lytting og koordinering.

Vi lar teoriene beholde sine særpreg. Sammen gir de likevel en annen klang av forståelse enn hver for seg: Vi kan høre forbindelsen mellom det musikalske arbeidet, den enkeltes tilhørighet og korets plass i samfunnet.

Å øve på fellesskap

På korøvelsen må jeg lytte og bidra. Vi deler opplevelser, arbeider mot et mål og møtes igjen uke etter uke. Tilhørigheten kan vokse gjennom det vi faktisk gjør sammen. Repertoaret forbinder oss dessuten med historier og tradisjoner. På konserten åpnes fellesskapet mot publikum. Slik kan koret bli et møtested mellom individuelle liv og en større kulturell sammenheng.

Men korlivet har også skyggesider. Prøvesang, økonomi og uskrevne regler kan stenge mennesker ute. Prestasjonspress eller autoritær ledelse kan gjøre sangere utrygge. Også et syngende «vi» kan vende seg mot «de andre». Derfor må vi spørre hvem som får plass, og hvordan fellesskapet ledes. Samklang krever omtanke.

Artikkelen er et teoretisk arbeid basert på eksisterende forskning. Vi dokumenterer ikke at kor reduserer politisk polarisering. Vi argumenterer for at de kan være verdifulle arenaer for å erfare gjensidig avhengighet og skape noe på tvers av forskjeller.

For meg som foreleser på Ansgar er dette også en invitasjon til musikk- og psykologistudenter. Fagene våre møtes i spørsmål om følelser, ledelse og tilhørighet. I koret får disse spørsmålene et kroppslig og hørbart uttrykk.

Ingen kan være et kor alene. Der ligger også en erfaring et splittet samfunn trenger: Min stemme betyr noe, og jeg trenger din.