Månedene april til juni er de store konfirmasjonsmånedene. Rundt den tiden kommer det hvert år avisartikler i ulike nasjonale nyhetsmedier med fokus på konfirmasjon, hvor Den norske kirke nok er arenaen med størst fokus. Med overskrifter og sitater som «Stadig færre velger å konfirmere seg i kirken» (NrK), «Tror noen synes det er flaut» (NrK), «Konfirmasjon i konkurranse» (Vårt Land) og «For første gang ble under halvparten konfirmert i kirka» (Vårt Land) synes inntrykket å være at den tradisjonelle konfirmasjonsriten i Norge er i ferd med å miste posisjon og aktualitet blant unge i konfirmasjonsalder.

Situasjonen i dag
Men kanskje er ikke virkeligheten fullt så dramatisk. Avisen Vårt Land hevder at: «Konfirmasjonen er en kirkelig suksesshistorie: et punktuelt trosopplæringstiltak med solid tradisjonsforankring som når veldig bredt ut i befolkningen.» Fortsatt er det slik at omtrent 50% av norske ungdommer/barn som er døpt i Den norske kirke også konfirmerer seg. Men tallet har vært jevnt synkende de siste 15 årene – og det ser ut til å fortsette. Spesielt de syv siste årene har pilen pekt nedover. Hva er det som gjør det? Svaret er nok sammensatt.

Noe handler om de siste tiårs sekularisering av samfunnet, hvor religion har mistet den innflytelse den tidligere hadde. Samt den påfølgende pluraliseringen, hvor alternativene og valgmulighetene knyttet til religiøs tro er utvidet til et koldtbord, hvor kristen tro og Den norske kirke kun er ett av alternativene i den religiøse tapasen.

En annen og relatert årsak er sannsynligvis at konfirmasjonsarbeidet, slik det har vært, ikke er like selvsagt lenger. I avisartiklene fra NrK og Vårt Land leser vi at konfirmasjon ikke lenger synes å ha samme appell som tidligere. Som sognepresten i Gildeskål, som sier at de «gjennom flere år har opplevd at konfirmantene er vanskelig å motivere.» Videre sier han at «det er viktig at vi promoterer oss på en måte som gjør at folk opplever oss som relevante.» Kanskje er det nettopp her det feiles?

Relevans og aktualitet
I forsøket på å gjøre seg aktuelle og relevante blant dagens unge, har konfirmantarbeider i Den norske kirke mange steder i landet de siste årene forsøkt seg på nye typer opplegg. Med fokus på interessegrupper, som kor, sport og friluftsliv skal ungdommene trekkes til konfirmasjon. Og på den måten håper de å gjøre konfirmasjonsarbeidene aktuelle og relevante for konfirmantene. Den store stygge ulven synes å være klassisk klasseromsundervisning. Man må ikke sammenlignes med skolen, da har man tapt.

En slik interessegruppe konfirmantene kan velge flere steder i landet, er filmgruppe. Hvor opplegget i stor grad går ut på at man ser en film som del av konfirmasjonsundervisningen – og samtaler om denne i etterkant, med utgangspunkt i et tema konfirmantlederne ønsker å ha fokus på. I et pågående forskningsprosjekt følger jeg noen slike filmgrupper, for å se hvordan og hvorfor de bruker film – og hva de ser ut til å oppnå med det. Intensjonene synes å være flere, men en av hovedmotivasjonene er å ‘spille på ungdommenes banehalvdel’. Altså, ta utgangspunkt i noe ungdommene selv bruker tid på og er opptatt av – og bruke det som utgangspunkt for konfirmasjonsopplegget. Og på den måten appellere til potensielle konfirmanter. Og forhåpentligvis gjøre budskapet relevant for dem.

Bommer de på målet?
Men lykkes de? I søken etter å trekke ungdommer til seg, er det gyldig å spørre seg om de bommer på målet.

Før det første; hvor aktuelt er egentlig film? Ungdom ser nok fortsatt film, ja. Men er de ikke mye mer på sosiale medier og andre (raskere) medier? Og med alle streamingtjenester som finnes i dag; hvor ‘up to date’ klarer konfirmantlederne å være? Risikoen er stor for at de filmene konfirmantlederne kommer med er gammelt nytt for konfirmantene. Og med det hyppige tempoet og kravet om umiddelbar tilfredsstillelse som finnes blant ungdommer i dag, hvor interessant er det å sitte å se på ‘gårsdagens’ film i kirka?

For det andre; I forsøket på å være relevante; ender de bare med å bli enda et aktivtetsalternativ blant mange? Eller til og med et dårligere et, siden filmene ikke er underholdning, men et pedagogisk virkemiddel til å egentlig snakke om kristne tema? Er film ‘kult nok’ til å trekke seg konfirmanter?

Og for det tredje; risikerer de egentlig bare å utvanne sitt eget budskap – og dermed sitt eget oppdrag og konfirmasjonens hensikt? Spørsmålet er om film som trekkplaster for konfirmasjonsundervisningen er en strategi som i bunn og grunn gjør konfirmasjonsopplegget mer lik samfunnet ellers – og potensielt med dårligere kvalitet. Bidrar det til å trekke konfirmanter til kirken? Eller ender det med å forsterke fallet i konfirmasjonstallene - og samtidig medvirke til å vanne ut hensikten og målsettingen med konfirmasjonsåret?

Konkurranse som utvanner dogmatikken
I forsøket på å trekke ungdommer til konfirmasjon – i forsøket på å oppleves relevante og aktuelle – forsøker Den norske kirke ut til å knytte an til ungdommers egen livsverden og det ungdom er opptatt av. Spørsmålet er imidlertid om film i virkeligheten er et godt virkemiddel for akkurat det.

Jeg vil påstå at de ender i en fare for å vanne ut kirkens og konfirmasjonens hensikt og siktemål. Nemlig at bruk av film (og andre allmenne aktiviteter) i konfirmasjonsundervisningen faktisk bidrar til det enkelte sosiologer kaller «intern sekularisering». På organisatorisk nivå sikter man da til at kirker og religiøse organisasjoner toner ned de eksplisitt religiøse elementene og bytter dem ut eller tilpasser med allmenne elementer – en slags siktemål om konformitet med den sekulære kulturen og en utvanning av religionen. Blant eksemplene som religionssosiologene bruker er at basketball blir introdusert som en aktivitet som skal trekke ungdom til menighetene – eller som i dette tilfellet; film. Religionssosiolog Ida Marie Høeg omtaler dette som markedstenkning i trosopplæringen. Hun ser tendenser til at menighetene blir opptatt av at de konkurrerer med andre på et aktivitetstorg. I et slikt perspektiv blir vurderinger knyttet til tilbud og etterspørsel grunnleggende drivkrefter i utformingen av tilbudene og kirken opplever å bli presset til å tiltrekke seg konfirmanter og opprettholde (eller øke) konfirmanttallene. Dermed, mener Høeg, blir også de kirkelige tiltakene lett farget av det som gir etterspørsel og virker populært, noe som kan lede intern sekularisering i kirkelivet.

I forsøket med å bruke film for å trekke konfirmanter til Den norske kirke; ender de opp med å utvanne sitt eget siktemål og oppdrag? I forsøket på å være kul, relevant og aktuell; ender de opp med å bomme på målet?