Aron Mikael Moen Andersen

Et vanlig utsagn å høre blant unge i dag er: “jeg vil heller dø tidlig enn å bli gammel og syk”. Slike utsagn kan på overflaten virke uskyldig, men negativt syn på aldring har blitt knyttet til utallige helseproblemer, og denne kulturforståelsen av alderdom kan derfor være et reelt problem, gjort mer aktuelt av den aldrende befolkningen. Flere forskere ser en negativ trend i synet på aldring, noe som åpner for spørsmålet: Er det virkelig slik at synet på aldring blir verre? Har det noe å si? Og hvor representert er eventuelt dette fenomenet i norsk psykologiutdanning?

Den historiske endringen

Flere filosofer har hatt tanker om alderdom og aldringsprosessen som fenomen. Historisk var det å oppnå alderdom svært sjeldent, og å komme seg gjennom den første delen av livet var kanskje derfor det viktigste å fokusere på. På tross av dette var den romerske filosofen Cicero kjent for å ha drøftet alderdom i et positivt lys, og mente alderdommen var den beste delen av livet. Cicero’s tanker om alderdommen har hatt stor innflytelse på senere tenkere, men poengterer også hvor annerledes livet var da, ettersom Cicero selv i sin store alderdom bare ble 63 år gammel.

I dag er det mer sannsynlig å bikke 63 år, noe en skulle anta også fører til et mer positivt syn på alderdommen. Likevel har diverse forskere i flere felt, paradoksalt nok, observert en negativ trend i synet på aldring. Teoriene for hvorfor denne trenden skjer er ulike. Tre årsaker kan trekkes fram som mest relevante: 1. Industrialiseringen av samfunnet gjør at eldre verdsettes mindre ettersom de ikke jobber og bidrar til samfunnet i alderdommen, 2. Den medisinske fremgangen har ført til at sykdommer som forekommer i alderdom forveksles med alderdom som en sykdom i seg selv, og 3. Det demografiske skiftet har ført til at eldre mer og mer blir sett på som en påkjenning for samfunnet, helsesystemet og den yngre befolkningen.

Uansett årsak åpner denne negative trenden for spørsmålet: hvorfor er dette noe vi trenger å bry oss om?

Effekten av syn på aldring

Et nytt, raskt voksende forskningsfelt som omhandler synet på aldring, visions of aging (VoA) er aktuelt å trekke fram. VoA forskning tar for seg, kort oppsummert, menneskers syn på eldre, alderdom, og aldringsprosessen, samt syn på egen alder og aldring. Studier har vist til flere helseplager knyttet til negativ VoA. Et positivt VoA, derimot, kan virke forebyggende. En overbevisende studie viste at en gruppe med positiv VoA levde hele 7.5 år lengre i snitt enn en gruppe som viste mer negativ VoA. Denne effekten var større enn lignende studier på biologiske markører på levetid som kolesterol, blodtrykk, og røyking.

En mulig forklaring på dette er at VoA har blitt knyttet til en rekke forebyggende atferdsmønstre. Hvis du har et positivt syn på alderdom så gir det mening at du handler for å opprettholde helsen mot den perioden av livet. Positiv VoA kan derfor føre til at du både lever lengre og sunnere, selv om fenomenet i seg selv er rent psykologisk. Hvis du tenker at alderdom uansett bare er nedgang, lidelse og ensomhet, hvorfor skal du da orke å ta den ekstra treningsøkten, eller droppe det ekstra kakestykket?

Representasjon i norsk psykologiutdanning

I hvilken grad er syn på aldring representert i norsk psykologiutdanning? Et slikt fenomen, som hovedsakelig er psykologisk, må da være et omdiskutert tema i det norske psykologifeltet, spesielt i et land hvor det demografiske skiftet er i full sving? Overraskende nok er ikke dette tilfellet. Tvert imot er alderdom, ifølge et nøye søk av databasen “utdanning.no” og psykologiutdanningen på UiO, så vidt nevnt i norsk psykologiutdanning. Dette indikerer en stor mangel i den nåværende psykologiutdanningen i Norge. Dette forverres også av studier som har vist at VoA lært i ung alder ofte vedvarer ut livet, noe som gjør tidlig utdanning til et relevant inngrep for å fostre positiv VoA.

Synet på aldring

Alt i alt er det å kunne forvente å bli gammel, et relativt nytt fenomen i menneskets utvikling som art. Det ambivalente synet på alderdom kan sies å være et utfall av at vi enda ikke har hatt nok tid med alderdom som norm til å utforme hva vi skal gjøre i denne fasen av livet. Forskningen på VoA viser oss viktigheten av hva vår holdning til alderdom kan ha å si, men tilbyr ikke svar på hvorfor og hvordan vi kan oppnå en positiv holdning. Dette kulturelle hullet kan nok ikke fylles av forskning, men foreløpig vil fostring av positiv VoA, gjennom bevisstgjøring på de positive sidene av alderdom i utdanning og ellers, være en viktig ressurs for psykologisk helse til den kommende aldrende befolkningen.