Gå til innhold
Laodikea og det lunkne eksempel

Laodikea og det lunkne eksempel

Sendebrevene i Johannes Åpenbaring (kap.2–3) er yndet andaktsmateriale for mange. De beskriver situasjoner og problemstillinger som troende gjennom historien fortløpende har kunnet kjenne seg igjen i.
Her finner vi alt: De ivrige og overmodige; demonisering av divergerende meningsytringer; levende skildringer av trusler og motgang fra samfunnet for øvrig; samt de mer hederlige beskrivelser av de sterke i tro og utholdenhet i møte med utfordringer både utenfra så vel som innenfor menighetens vegger. Sett i forhold til bokens øvrige innhold er disse tekstene overaskende lett å aktualisere inn i 2016 og vår egen kirkes utfordringer.
 
Disse sendebrevene er plassert helt i starten av bibelens eneste rendyrkede apokalypse. Apokalypse betyr åpenbaring, og disse sendebrevene forsøker å sette ord på hva vi kan vente oss i resten av boken og hva som skal åpenbares.  De utgjør et forord – en innledning til tingenes tilstand. Samtidig som vi blir satt inn i tematikken, billedbruken og terminologien som råder ellers i boken, blir vi introdusert for hvem boken er skrevet til. For dette er et viktig poeng: Hvis en skal forsøke å forstå hva boken har å si i dag, må vi erkjenne at dette er skrevet til noen den gang da. Vår lesning av teksten forpliktes med dette på en definert kulturell og litterær kontekst særegen for sin tid. Med andre ord: vi må lese med brillene til de identifiserte kristne i Lille-Asia slik de ville lest den mot slutten av det første århundret. Bare da kan vi forstå det som forsøkes sagt. Dette er åpenbart med tanke på det greske språket, men med de gode oversettelser som finnes på norsk sokkel anno 2016, er disse kontekstuelle premissene fort gjort å glemme.
 
Når vi så har tatt på oss disse fortolkningsbrillene, oppdager vi relativt raskt at selv om beskjedene er individuelt tilpasset den enkelte navngitte menighet, finner vi flere indisier på at deres innhold er myntet på flere enn bare disse: Det symbolske antallet menigheter, den strukturelle malen som er lagt til grunn, deres tette litterære relasjon til bokens øvrige materiale, det avsluttende refrenget i hver beskjed («Hør hva Ånden sier til menighetene!») etc.  Det ser ut som forfatteren aktualiserer hver enkelt menighets svakheter og styrker for å oppmuntre og formane de troende i regionen generelt.
 
Blant de individuelle beskjedene finner vi formuleringer som er særskilte for den byen de er rettet mot. Laodikea (Åp 3,14-22) var kjent for sin rikdom som blant annet kom av utstrakt handelsvirksomhet, omfattende medisinsk innsikt og produksjon av medisiner og salver. Det er derfor med sarkastisk snert at budskapet til denne sovende menigheten er å skaffe seg det de tror de allerede har i overflod. Den åndelige undertonen er vanskelig å overse her. Menigheten i Laodikea sliter med mangel på selvinnsikt. De tror at alt er i skjønneste orden, men det som åpenbares er at virkeligheten er en annen. De ser ut til å lide av uvitenhet, fornektelse eller i verste fall selvrettferdighet. Uansett hvordan en snur og vender på saken, kommer de desidert verst ut av de 7 menighetene. Deres situasjon er beskrevet på lite flatterende vis, og i motsetning til de andre 6 menighetene får de ikke skryt – bare irettesettelser. (Det skulle vel forklare hvorfor det er så få menigheter som kaller seg Laodikea her til lands, mens navnet Filadelfia scorer desidert høyest med sine vel 47 forekomster.)
 
Hovedproblemet til Laodikeerne er altså at de er selv av den oppfatning at alt er i sin skjønneste orden. Fra forfatterens perspektiv ser imidlertid situasjonen kritisk ut: Jesus er utestengt fra menighetsfellesskapet. Han står utenfor og banker. Bare ved å innse at de ikke har alt de trenger, vil de oppdage at de behøver Kristus. Når dette behovet melder seg, vil de innse at han ikke er der men står på utsiden.
 
For å få frem dette poenget bruker forfatteren et bilde som mange ganger er blitt anvendt feilaktig. Jeg sikter her til formuleringen «Jeg vet om dine gjerninger – du er verken kald eller varm. Om du bare var kald eller varm! Men du er lunken, ikke varm og ikke kald. Derfor skal jeg spytte deg ut av min munn.» (Åp 3,16–17.) Hvorfor er lunken verre enn varm eller kald? Er det virkelig bedre å være satanist enn en «lunken kristen»? Mange forklarer billedbruken i lys av vannforholdene utenfor byen, oppvarmet og kontaminert av vulkanske forhold, som gjorde vannet udrikkelig. Uinnvidde som reiste til byen ville umiddelbart spytte ut vannet hvis de forsøkte å drikke det. Nyere forskning har imidlertid påvist at dette ikke har noe for seg, i tillegg til at det ikke forklarer hvorfor lunkent er verre enn for eksempel varmt, når det gjelder drikkevann. En bedre kontekstualisering av billedbruken er å lese det i lys av måltidssfellesskapet som nevnes mot slutten av brevet (3,20.) I en bankettsetting ville slaver som var mistenkt for å spise av sin herres bord bli tvunget til å drikke lunkent vann for å fremme oppkast. På den måten kunne man identifisere om slaven hadde spist eller ikke. Videre vil vin som blir spyttet ut indikere at den ikke levde opp til forventningene. Til slutt, servering av varm og/eller kald drikke i et måltidsfellesskap har  sin verdi i at de skiller seg ut ifra temperaturen i omgivelsene, enten de er ment å være forfriskende nedkjølende, eller varmende. Lunkent vil i alle disse tre eksemplene være negativt i en bankett/måltidssetting. Lunken er med andre ord ikke hensiktsmessig. Varm og kald gir mening i denne sammenhengen – lunken gjør det ikke.
 
Beskjeden til menigheten i Efesus (Åp 2,1-7) har allerede rørt ved en side av tematikken divergens mellom tro og lære. Beskjeden til Laodikea berører her en annen. For det er her poenget ligger for forfatteren: Menigheten er ikke i hensiktsmessig stand. Menigheten kan ikke opplyse andre uten at Kristus er i deres midte. Menigheten skiller seg ikke ut i det hele tatt – den blander seg inn i omgivelsene og går ubemerket hen. Dens lys fungerer ikke til å opplyse sine omgivelser slik den er ment å gjøre (jfr. 1,20.)
 
Situasjonen i menigheten i Laodikea tvinger oss til fortløpende å stille oss spørsmålet fungerer vår kirke etter Guds hensikt? Varmer eller forfrisker vi, eller er vi oppkastfremmende lunken? Står Kristus utenfor døren og hører vår bordbønn i det fjerne, eller sitter han iblant oss og feirer måltid?
 
Av Cato Gulaker
71827f56a05541be9e12376bfafb879b
Høyskolelektor og stipendiat
Ansgar Teologiske Høgskole